|
|
|
NYHETER
|
WHERE DO WE RIDE FROM HERE?
 Torsdag 6. november var det igjen duket for et flippertreff for Trondheim Pinheads. Etter en lengre periode med noen mer eller mindre små treff hos undertegnede, var det denne gangen Arne Asphjells residens som var åsted for begivenhetene, slik den var det i Trondheim Pinheads barndom. At møtet ble holdt på stedet der Trondheim Pinheads ble født, var passende for hovedtema for kvelden: Er "foreningen" nå blitt så voksen at den skal se etter et eget sted å bo?
I alt ni personer valgte å ta turen til Rudolf Ræders vei denne varme novemberkvelden, hvorav én var et splitter nytt medlem med splitter gamle flippere (velkommen til deg og dine!). Klokken 2000, pluss et akademisk kvarter for å få alle inn døra, benket vi oss rundt bordet i Asphjell-stua, og ble ypperlig vartet opp av fru Asphjell, som bød på herlige brownies, konfekt, kjeks, kaffe og glasscola.
Øyvind på No Good Gofers (FOTO: Audun Asphjell)
Etter en presentasjonsrunde rundt bordet, der folk fortalte om seg og sitt, gikk diskusjonen gradvis over til temaet om eget møte-/mekkelokale for Trondheim Pinheads. Thomas informerte om sine framstøt mot eiendomsmeglere og la fram de to alternativene han hadde fått tilbud om. Ikke uventet var det snakk om et lite og billig lokale vs. et større og dyrere. Det første som måtte fås klarhet i, var dermed hva folk så for seg at de hadde behov for og ønske om.
Mads og Torgeir spiller flipper (FOTO: Audun Asphjell)
Det ble raskt klart at folk ikke var ute etter et stort lagerlokale for lagring av en stor mengde flippere. Snarere ønsket man et sted for å treffes og være flippersosial, med plass til å ha 1-3 flippere pr. person stående. Alle så for seg at dette ville være det optimale sted å pusse opp og mekke flippere, siden man da kan både hjelpe og få hjelp fra med-pinheads underveis. En mulighet for salg av brus, sjokolade og flipperdeler ble også nevnt, for å spe på budsjettet på en "bruksstyrt" måte.
Stian i kjent stil (FOTO: Audun Asphjell)
I tillegg til å være et lokale for de direkte involverte, var det klar enighet om at man så for seg å arrangere flippertreff i et slikt lokale. En fordel som ble nevnt, var at man hadde møtt på utenforstående som syntes at flippertreff hørtes artig ut, men som også syntes det var litt skummelt å tre inn i en ukjent privatpersons hjem i en slik anledning. Terskelen for å hekte nye mennesker på sølvkulas sjarm vil altså kunne bli lavere. Godt poeng!
Siden man altså så for seg et lokale som en sosial aktivitet mer enn en utvidelse av hver enkelts bolig (so to speak), var det et klart krav at kostnadene for hver enkelt må holdes lav. Det ble derfor besluttet å forfølge det minste og billigste alternativet, etter at en rask håndsopprekning hadde fastslått at mange nok var interessert i å bli med på et slikt prosjekt. Neste steg i prosessen blir å få ordnet en visning og sjekke alt det praktiske i forbindelse med lokalet. Dernest må det spikres akkurat hvem som skal være med på spleiselaget, og man må bli enige om de økonomiske rutinene.
Arnie spiller Dracula, en skummel flipper - spesielt ved midnattstider! (FOTO: Audun Asphjell)
Som seg hør og bør på et flippertreff, ble det ikke bare pratet flipper. Det må også spilles! Som bildene vel viser, var det ingen grunn til å være misfornøyd i så måte. Denne kvelden kunne Arne by på sitt etter hvert trofaste firspann i kjellerstua: Twilight Zone, Black Knight 2000, Cirqus Voltaire og Funhouse. Gangen var prydet av No Good Gofers, mens garasjen var mindre flipperfylt enn vanlig, på grunn av at den ble brukt til noe så originalt som å ha en bil i. Rare greier. Uansett, det var likevel plass til noen flippere innerst i garasjen, nemlig The Addams Family, Bram Stokers Dracula og dagens "overraskelse": Transporter the Rescue.
Ballys "Transporter the Rescue" fra 1989 har et backglass og grafikk forøvrig som baserer seg på "monster-sci-fi"-sjangeren, i den grad det er en sjanger: Romskip, kjekke astronauter og skumle monstre med mange tenner og et generelt utenomjordisk utseende. Spillmessig byr flipperen på blant annet seks drop targets, en svært spesiell og intrikat lock-mekanisme som nesten er et mini-playfield i seg selv, en opphøyd tvers-flippende flipper a la No Fear, og en "skål-rampe" a la whirlpool-rampen på Creature from the Black Lagoon. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk helt taket på regelsettet i løpet av de fem-seks spillene jeg rakk, men førsteinntrykket mitt er absolutt positivt. Artig flipper!
Hans Jørgen på Funhouse (FOTO: Audun Asphjell)
Tilslutt en stor takk til Arne med frue som nok en gang åpnet sine dører på vidt gap for flipperfantaster. Trondheim Pinheads vil sikkert og forhåpentligvis "ride again" dit i framtida, uansett om det skulle bli en fast flipperstall på oss.
Øyvind Møll - 11/7/2003
|
|
|
|
|
|
