Et alternativ er faktisk å bytte playfield. Det finnes fremdeles NOS (New Old Stock) playfields til en del flippere der ute, men man må forvente å betale tildels uanstendig store summer for en slik "ny" playfield. I tillegg er det fort en 40-timers jobb å flytte over alt av deler fra den gamle playfielden til den nye. Rimelig uaktuelt for de aller fleste av oss, med andre ord.

Alternativ nr. 2 er å ikke gjøre noe som helst. Mange flipperfolk mener at normal slitasje er en del av et flipperspills historie og sjarm, og at det er funksjonsmessig helt unødvendig å reparere playfieldslitasje. Et klassisk utsagn: "You do not play the paint."

Alternativ nr. 3 er for oss med ikke altfor velfylt lommebok, men også et ønske om at flipperspillene våre skal være pene å se på: "Touch-up", dvs. retusjering for å gjenskape den opprinnelige grafikken på playfielden.

Jeg har aldri tidligere forsøkt meg på touch-up av playfield. Med heller dårlige minner fra formingstimer da man forgjeves prøvde å tegne eller male noenlunde rette streker, hadde jeg en egentlig sunn skepsis til å herje rundt med pensler og maling på mine dyrebare eiendeler. På tross av skepsisen, bestemte jeg meg i går kveld for at jeg skulle gjøre et forsøk, og i dag var dagen kommet.

Aller først leste jeg Clays guide om emnet, og fant ut at han anbefalte å bruke akryl-maling sammen med "retarder", en akryl-tynner som forlenger tørketiden og gjør det enklere å unngå penselspor i malingen. Så, med dette i mente, og med en liste over omtrentlige farger jeg trengte, dro jeg innom en kunst-/maleforretning på vei hjem fra jobb i dag. Etter der å ha forklart mitt behov og mitt, uhm, kompetansenivå på kunstnerfronten, fikk jeg ypperlig guiding og flere gode tips til hva jeg trengte og hvordan jeg burde gå fram.

Syv tuber og fire pensler rikere (og noen hundre kroner fattigere) gikk turen hjem til flipperrommet og den stakkars prøvekaninen: Attack From Mars. Akkurat denne flipperen er beryktet for sitt "Stroke of Luck"-scoop: utskytingen av kula derfra har ført til stygge merker på playfielden til de aller fleste AFM-eksemplarer der ute. Så også på mitt, som før-bildet tydelig viser.

Noe av det vanskeligste med touch-up er å finne riktige fargenyanser å bruke. Det er dessverre ikke bare å gå i butikken og plukke en tube "AFM-insert-ramme-oransje" fra hylla. Derimot må man forvente å blande farger, prøve seg fram, blande litt til og forhåpentligvis komme fram til noe som stemmer godt overens. I mitt tilfelle trengte jeg tre farger: en gråfarge og en oransjefarge, samt sort. Den sorte var en ferdig sortfarge som het "Mars Black" (artig sammentreff). Den grå laget jeg ved å blande sort og hvit maling, i omtrent 35%-65%-forhold. Den oransje var jeg veldig heldig med, for tuben med "Dark Cadmium Orange" som jeg hadde kjøpt var faktisk en såpass bra match at jeg ikke trengte å blande den med noe.

Et godt tips jeg fikk i kunstbutikken var å lage en "palett" av en tallerken, noen ark tørkepapir og et ark matpapir. Man dynker tørkepapiret med vann, legger det på tallerkenen, og legger matpapiret oppå det våte tørkepapiret. Den forsiktige fuktigheten som trekker opp gjennom matpapiret er akkurat passe for å forsinke tørkeprosessen, for akrylmaling tørker ellers såpass raskt at man fort kunne risikert tørre korn/klumper i malingen.

Når det gjelder selve malejobben, så er det lurt å male med de lyseste fargene først. Bedre dekkevne på de mørkere fargene gjør det enklere å få til skarpe overganger uten mange strøk eller forsøk. Apropos mange forsøk så er akryl-maling ganske sympatisk: man har en 5-15 minutters periode på seg da man kan fjerne malingen med en klut fuktet med vann. Hvis man skulle sleive litt eller være misfornøyd med fargenyansen, er det altså mulig å tørke av og prøve på nytt. Definitivt praktisk for en amatør som meg.

Særlig mer er det ikke å si, annet enn at jeg selv ble overrasket over hvor bra resultatet faktisk ble. Ikke så å forstå at det er vanskelig å se reparasjonen hvis man ser etter, for litt forskjell er det i både fargenyanser og ikke minst overflaten. Men når man står i vanlig spilleposisjon legger man ikke merke til reparasjonen, og det vil trolig bli enda mindre synlig når man er midt oppe i en hektisk multiball...