|
|
|
NYHETER
|
BALLY - NBA FASTBREAK (1997)
 I diskusjonsgrupper på nettet er det jevnlig ordvekslinger om hvilke spill som er de beste å spille på. Bally sitt NBA Fastbreak fra 1995 kommer aldri særlig godt ut i disse diskusjonene. En av våre lesere, Arne Asphjell, har sendt oss en spennende artikkel om dette spillet.
Durkdrevne pinballafantaster vil helst ha "fancy toys in the playfield" og "deep rulesheet". Fikse påfunn på spillebrettet er selvsagt morsomt, og avanserte spillmuligheter i form av flere nivå med økende vanskelighetsgrad er utfordrende for folk som er drevne i flippergemet.
Men for amatører som undertegnede og flipperanalfabeter som stikker innom, er det andre egenskaper ved et flipperspill som virker tiltrekkende.
I øyeblikket har jeg seks operative spill: I kjellerstua står Indiana Jones, Tales of the Arabian Nights og Game Show. I garasjen troner Twilight Zone, Cirqus Voltaire og NBA Fastbreak. Og av disse er det NBA Fastbreak som spilles mest. Det er den jeg i øyeblikket synes er morsomst selv, og ungdommer som besøker vår garasjearkade foretrekker også denne. En kamerat av sønnen min er blitt så hekta at han rett som det er må stikke innom for å få sin dose med flippervarianten av basketspill.
Hvorfor har Fastbreak slik appell? Her er noen momenter jeg tror spiller inn:
Alle skjønner intuitivt hva som er målet med denne flipperen – å få flest mulig baller opp i basketkurva i øvre del av spillefeltet. En konkret og grei oppgave som er typisk for ballspill enten det er stålkule eller lærball det spilles med.
Lyden som akkompagnerer spillet er viktig, og å ha en sportskommentator i typisk amerikansk stil som kommer med hissige utrop om spillet ditt gir deg adrenalinkick (selv om du kan bli litt lei når du har lært alle replikkene). En kvinnelig cheerleader som blander seg i koret og applaus fra publikum bidrar også til opphisselsen.
I flipperspill fra nittitallet er det gått inflasjon i poengivningen – for Twilight Zone kan du for eksempel passere milliarden. Fastbreak er mer på jorda i så måte – her er 100 en brukbar poengsum, og det har jeg mer sansen for. I og med at du kan velge å spille for mange ulike lag, har du også flere muligheter til å få høyeste score og bli tildelt den ære å skrive inn dine initialer som champion. Og det er morsomt for oss amatører som vanligvis må konkurrere med superspilleres topptall.
Jeg har sett at mange av proffene setter pris på god flyt i spillet. Fastbreak slakker av på tempoet når det er kommet en ball i kurven, og det synes jeg er OK. Tid til å rette ryggen og puste ut, før det starter en ny runde med raske bevegelser for å score ny goal.
De fleste flipperspill er etter min mening alt for lite opplyst i de øvre deler av spilleflaten, og det er vanskelig å se hva som foregår - spesielt når det er lite tilleggsbelysning i rommet. I dette henseende er også NBA Fastbreak langt foran andre spill. Her er øverste del av playfielden nærmest flombelyst sammenlignet med andre spill.
Personlig synes jeg dette spillet har en stilig playfield. Lysmønsteret er variert og fint, det er svært Amerika-preget med masse av stjerner som gir assosiasjoner til det amerikanske flagget, og det er stilig med "fontene av krom" rundt basketkurven. Jeg liker også at det er god belysning over hele playfielden. Alt for mange av de nyeste spillene har mørke kroker – spesielt i øvre del av spillebrettet - der du ikke har sjangs til å se hva som foregår.
Som forholdsvis fersk i flipperfaget er det derfor min erfaring at man ikke skal tro for mye på ekspertene når det gjelder hvilken flipper som er best, men finne ut selv hva man liker. Jeg spiller flipper for behagelig avkobling. Flipperspill gir deg anledning til å senke konsentrasjonen og la tankene vandre. For et slikt formål er en flipper som oppfattes som enkel et godt valg etter min mening. Dessuten vil den være billigere i innkjøp siden den ikke er så sterkt etterspurt av "profesjonistene".
Artikkelen er skrevet av Arne Asphjell
Innsendt artikkel - 8/5/2002
|
|
|
|
|
|
